Vår tids helt

Elon Musk har ingen sekretær som holder orden på avtalene hans. Han bare jobber. Utrettelig og til alle døgnets tider flyr han mellom fabrikkene og kontorene til bedriftene han eier og/eller leder, og så må alle  tilpasse seg. Som kjent er det ikke noen småbedrifter det dreier seg om: Eierskapet i Tesla alene har gjort ham til verdens rikeste person. Han sender tusenvis av meldinger på Twitter – nå «X» – som han også eier. Han har 11 barn med tre forskjellige kvinner, delvis med prøverørsmetoden, hvorav ett døde kort tid etter fødselen og ett ikke vil vite av ham. De andre finner han imidlertid tid til å være sammen med innimellom, og barnet «X» (fullt navn «X Æ A-Xii») ser i perioder ut til å være med ham overalt.

Alt dette og mye mer får vi vite i Walter Isaacsons biografi Elon Musk (2023), som følger Musk kronologisk fra barndommen i Sør-Afrika til i dag. Jeg er ikke enig med kritikere som har sagt at boken gir liten innsikt; Musks personlighet trer klart frem på godt og vondt, og jeg ville heller sagt at det burde være unødvendig å beskrive igjen og igjen hans oppførsel i ulike kriser (som det er mange av), raseriutbruddene og de generelt Asperger-aktige trekkene. 

Isaacsons forrige bok var om Steve Jobs (se blogg 13. januar 2018), og Musk og Jobs har en del til felles, først og fremst evnen til å holde fast ved en visjon og en total mangel på respekt for regler. Men mens Jobs hadde en unik evne til å skjønne hva publikum ønsket og kunne sitte og leke i timevis med isopormodeller av neste kule Apple-produkt, kan Musk på stående fot gå til kjernen av nærmest ethvert teknisk spørsmål, enten det dreier seg om datateknologi, biler eller romfart. I likhet med Edison er han i tillegg en entreprenør som forstår nødvendigheten av å tjene penger. Da han solgte sitt første selskap Zip2, et gule sider-/kartverktøy der han selv hadde gjort det meste av programmeringen, investerte han gevinsten («My bank account went from five thousand dollars to twenty million five thousand dollars») i det som skulle bli internettbetalingsselskapet PayPal. Inntektene herfra gikk til å etablere SpaceX og Tesla osv. Mens de store flyprodusentene som Boeing var vant til å ha lukrative utviklingskontrakter med NASA, har SpaceX hele tiden båret utviklingskostnadene selv og fått betalt når de leverte.

Musk satte seg tidlig fore å forandre verden, og blinket ut tre mulige områder: internett, fornybar energi og romfart. Senere har også kunstig intelligens kommet til. Internettselskapene Zip2 og PayPal er kanskje ikke så kjent i Norge. Tesla har revolusjonert bilindustrien globalt, men SpaceX er kanskje det mest imponerende. Utgangspunktet for selskapet var at Musk har en ambisjon om å bringe mennesker til Mars. For å kunne kolonisere andre planeter mener han at det er nødvendig med gjenbrukbare romfartøyer, og med et forholdsvis lite team konstruerte han dem fra grunnen. SpaceX har hatt over 250 vellykte oppskytninger med sin Falcon 9-rakett og er i dag de eneste i Vesten som kan bringe mannskap til og fra den internasjonale romstasjonen. I tillegg til å grunnlegge, lede og finansiere selskapet har Musk vært sjefsdesigner for både Falcon 9 og dets andre raketter.

SpaceX eier også Starlink, et satellittbasert internettsystem. Da Russland jammet Ukrainas telenett i forbindelse med invasjonen i februar 2022, fikk ukrainerne nettverksforbindelse via Starlink i løpet av noen dager etter ordre fra Musk personlig. Tilsvarende var det han som bestemte at Starlink ikke skal brukes i forbindelse med offensive ukrainske operasjoner, noe som har falt ukrainerne tungt for brystet.

Musks tekniske geni matches av en enorm arbeidskapasitet. Når det har vært krise på en av fabrikkene, har han gjerne sovet på gulvet der til krisen har blitt løst. En gang sov han i et telt på taket. Problemet er at han krever samme innsats av andre, noe som enten ender med livslang lojalitet eller en rask oppsigelse. Helst det siste. Da han kjøpte Twitter i 2022, sa han på kort tid opp 75 % av de ansatte. Dette er skåret i suksesshistorien, selv om Twitter lever videre under navnet «X». Mye tyder på at problemene bunnet i en kulturkollisjon: Musk betraktet Twitter som et teknologiselskap, ikke et innholdsselskap. Men innholdet ble problemet da det ble umulig å kontrollere strømmen av troll, roboter og hatefulle ytringer med den sterkt reduserte staben.

Det ville bli for langt å gå nærmere inn på dette her (Isaacson strekker allerede leserens tålmodighet), likeledes Musks mange andre selskaper og prosjekter, som selvkjørende biler, menneskelignende roboter eller «hyperloop», et transportsystem drevet av trykkluft i store rør omtrent som internpostsystemene i avisredaksjoner i gamle dager. Det er dessuten for det meste kjent stoff. Men hei, norske Tesla-eiere: Er dere klar over at selskapet samler inn data fra bilene deres på daglig basis til bruk i utviklingen av selvkjørende biler? I skrivende stund er Musk sjef for seks selskaper inkludert Tesla og SpaceX. Og han er ennå bare 52 år.

Mot slutten av boken forlater Isaacson fortellerrollen og holder dom over sitt objekt. Kunne Musk ha oppnådd det samme med en mindre eksentrisk oppførsel, bedre behandling av medarbeidere og generelt mer omtanke for menneskene rundt seg? Dette er et merkelig grep, unødvendig og egentlig irrelevant. Uansett hva en måtte mene om Musk som person, har han oppnådd ting som andre knapt har turt å drømme om, og det er det som gjør denne boken til fascinerende lesning. Det går an å tro på at han en dag vil sende mennesker til Mars.

 

Walter Isaacson, Elon Musk.

Simon & Schuster 2023.

Kindle edition.

670 s.