Inn i solnedgangen

Når leste du en cowboybok sist? Da jeg var gutt, fløt det av dem, med helter som Bill og Ben, Big Jim og etter hvert vår egen Morgan Kane. Hardy-guttene hadde sin parallell i X Bar X-guttene, westernfilmer av ulik tapning og kvalitet trakk et stort publikum til kinoene, og Krutrøyk samlet familien foran fjernsynet. Blant de mest kjente forfatternavnene var Louis L’Amour og Zane Grey. Sistnevnte anslås å ha solgt over 40 millioner bøker på verdensbasis, mens L’Amour har solgt over 300 millioner, nesten J.K. Rowling-nivå. Selv Morgan Kane-bøkene er solgt i over 20 millioner eksemplarer, hvorav over halvparten i Norge. Det betyr at hver eneste nordmann – menn, kvinner og barn - i gjennomsnitt eier minst to.

Hva er det så som trekker ved western-litteraturen?  Den presenterer et tydelig verdensbilde med klare moralkonflikter og lett identifiserbare helter og skurker, enten konflikten står mellom farmere og ranchere, ulike familier, sheriffer og banditter eller, som vi skal se, mormonere og gentiles. Handlingen rammes inn av åpne landskaper og storslagen natur, som gir en følelse av frihet og samtidig ærbødighet. Det er en mannsverden, der verdier som kameratskap og pålitelighet, men også dyktighet med lasso og skytevåpen, settes høyt.

I dette bildet dukker det gjerne opp en enslig revolvermann som får avgjørende betydning for utfallet av konflikten. Han lever etter sine egne regler og sin egen moral. Det ikoniske eksemplet er Clint Eastwoods rollefigur i For en neve dollars-filmene fra 1960-tallet, som interessant nok ble laget av en italiensk regissør (Sergio Leone) etter japansk forbilde (Akira Kurosawas Yojimbo – Livvakten). Sjangeren dannet med andre ord en etablert referanseramme ikke bare i USA.

En bok som var med på å etablere denne referanserammen, er Zane Greys Riders of the Purple Sage (1912). Handlingen foregår i 1871 i Utah, dit mormonerne har reist fra sitt tidligere tilholdssted i Ohio for å unnslippe religiøs forfølgelse og etablere et permanent kjerneområde. Religionen er et instrument for streng sosial kontroll, og kvinner har lite de skulle ha sagt. Det passer derfor de eldste i menigheten dårlig at den største rancheieren i området er en kvinne, Jane Withersteen, som ikke bare har bølinger med tusenvis av dyr, men en lidenskap for hester og derfor de beste hestene i mange mils omkrets (dette blir viktig på et avgjørende punkt i handlingen). Til overmål ligger kilden som landsbyen er avhengig av, på hennes grunn. Jane er riktignok også mormoner, men ugift og uavhengig.

I åpningsscenen i boken konfronteres hun av mormonlederen Tull, som vil ha henne til kone selv om han har to fra før. Han vil la piske en rytter (cowboy), Venters, som ikke bare ikke er mormoner, men etter hans mening står på altfor vennlig fot med Jane. Det ser skummelt ut, men plutselig dukker en fremmed opp som fra intet: revolvermannen Lassiter. Han tar instinktivt Janes side, og selv om mormonerne er sju mann, trekker de seg tilbake med halen mellom bena. Etter dette prøver de å presse henne med stadig mer ufine metoder. Lassiter har sin egen agenda, men går i tjeneste hos Jane.

Venters rømmer ut i ødemarka, og den første delen av Riders domineres av naturskildringer. Landskapene er storslagne, med fantastiske fjellformasjoner, dype daler, canyons, huler og innimellom frodig vegetasjon. Det er også spor etter tidligere innbyggere. Her ligger noe av sjangerens appell: monumental natur som skildres i romantiske, noen ganger blomstrende, vendinger, og som får mennesket til å føle seg lite. Det er i det samme området vi finner Monument Valley, åsted for utallige westernfilmer.

I denne delen av boken løsnes det knapt et skudd. Unntaket er da Venters støter på en maskert rytter som er kjent som medlem av banden til kvegtyven Oldring. Han feller rytteren med et velrettet skudd, men får seg en overraskelse når det viser seg at det er en kvinne. Søt musikk oppstår.

Så drar det seg til. Janes kveg forsvinner, hestene stjeles og til slutt tvinges hun til å forlate ranchen. Lassiter står hele tiden ved hennes side. De slår seg sammen med Venters og Bess, den tidligere maskerte rytteren, og jages av Tull og hans menn. Omsider får Lassiter bruk for revolverne sine. De har også med seg ei lita jente, lille Fay, som Jane har tatt seg av etter at moren døde. Spenningen får sin dramatiske utløsning ved hjelp av «balancing rock», en naturformasjon som svarer til navnet og som sørger for en nærmest apokalyptisk slutt.                                                                          

Riders of the Purple Sage er ingen dårlig bok. Handlingen er spennende, den gir et fint tidsbilde og har som nevnt mange vakre naturskildringer. Persontegningene er derimot overtydelige, og generelt er ikke «show, don’t tell» Greys sterke side. Boken kan derfor fremstå som litt pratete, men er alt i alt et hyggelig bekjentskap.

Westernsjangeren er ikke død. Godless (2017) var en glimrende serie på Netflix, og av og til brukes en westernfortelling som utgangspunkt for å belyse mer allmennmenneskelige temaer, som i Annie Proulx’ novelle «Brokeback Mountain» eller Cormac MacCarthys mesterverk Blood Meridian (se Menneskets råskap). I Norge har imidlertid westerns blitt en nisjesjanger. Det selges ikke lenger cowboybøker i hopetall fra kiosker og bensinstasjoner. Ingen Kjell Hallbing stenger seg inne på Bolkesjø hotell for å hamre ned neste Morgan Kane-bok i forvissning om at den vil selge minst hundre tusen eksemplarer. I bokhandlene har kriminallitteraturen befestet sin stilling som den dominerende populærlitterære sjangeren, supplert av fantasy, ikke minst for barn og ungdom.  

Mens krim og fantasy leses av begge kjønn, appellerte cowboybøkene antakelig mest til menn. Dermed var de også mer sårbare for svingninger i lesernes preferanser. Om den tause helten dermed har ridd inn i solnedgangen for godt, er mer tvilsomt. Avarter finnes allerede i andre sjangere, og kanskje dukker han også opp igjen på hesteryggen.

Zane Grey, Riders of the Purple Sage. 1912.

Prion, 2009. 248 s.