Portishams bokblogg

  «In our country, Europe occasionally appears and then disappears again.” Sitatet er fra essayet “The Star Absinthe: Notes on a Bitter Anniversary» av Jurij Andrukhovitsj (f. 1960), men kan stå som emblematisk for antologien The White Chalk of Days (2017), som samler bidrag fra ukrainske samtidsforfattere i engelsk oversettelse. Tekstene er fra før den russiske invasjonen i februar i år, men spørsmålet om Ukrainas forhold til Europa er blitt uhyggelig aktuelt. Jubileet det er snakk om gjelder Pripjat, byen ved Tsjernobyl som ble grunnlagt så sent som i 1970 og lagt øde i 1986. Kafeen der hadde et glassmaleri av Pompeiis ødeleggelse, noe som i ettertid kan synes som å ha fristet skjebnen, ikke bare fordi det stred mot normene for sovjetisk kunst. Siden er byen blitt et mål for guidede turer, og deltakelse på en slik tur gir forfatteren anledning til å reflektere over historien, skjebnen og sovjettiden, for Tsjernobyl-ulykken var en definitivt sovjetisk hendelse. Sovjetunionen ...

Høsten 2021 annonserte Facebook-sjef Mark Zuckerberg at selskapet planlegger å utvikle et parallelt digitalt univers. Brukerne vil logge seg på med avatarer, det vil si figurer som de styrer og som representerer dem overfor andre brukere. Så kan de treffe kjente og ukjente, jobbe, lære, handle eller slappe av. Etter hvert skal det ikke være behov for så mange andre apper eller programmer. Siden morselskapet til Facebook nå heter Meta, vil denne virtuelle verdenen bli kalt «Metaverse», eller Metauniverset. Brave New World. Navnet «Metaverse» er ikke nytt; det forekommer første gang i romanen Snow Crash (1992) av den amerikanske forfatteren Neal Stephenson. Stephenson har understreket at dette er et tilfeldig sammentreff og at han ikke har noe med Facebook å gjøre. Det er likevel interessant å se hvordan hans dystopiske fremtidsvisjon foregriper utviklingen, og ikke minst hvordan han utforsker forholdet mellom den virtuelle og den virkelige verden. For eksempel kan personene i boken m...

Det er bare å bøye seg i støvet for Fridtjof Nansens livsverk: vitenskapsmann, polarhelt, diplomat, samfunnsdebattant og humanist. Blant annet. Han organiserte og gjennomførte to av de dristigste ekspedisjonene i ikke bare norsk, men internasjonal polarhistorie. Han spilte en viktig rolle i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 og sikret Norge en avtale om forsyninger fra USA under 1. Verdenskrig. Han ledet arbeidet med repatriering av flyktninger i Europa etter krigens slutt og nedla en kolossal innsats for å hjelpe sultende i Russland og senere for å finne en løsning for det armenske folket etter tyrkernes folkemord (se blogg 14. august 2019). Han var en begavet tegner og forfatter og en ypperlig skiløper og jeger. Han takket nei til en stilling ved Yale da han var 21, og senere blant annet til å bli statsråd og rektor ved Universitetet i Oslo. Han prøvde også å takke nei til Nobels fredspris, som han ble tildelt i 1922, men ga bort prispengene i stedet. Ikke rart at hans mangeår...

Jeg snakket med Carl Frode Tiller på en bokmesse en gang. Han var høflig og stillfarende og så atskillig mindre ut som en viking enn på omslagsbildet forlaget bruker. Men du verden for noen vonde bøker han skriver. Etter den mesterlige Innsirkling (2007) la jeg i sin tid bort Innsirkling 2 (2010), rett og slett fordi jeg ikke orket. Nå har jeg gitt ham en ny sjanse med Begynnelser (2017). Det angrer jeg ikke på. Tiller er de dysfunksjonelle familiers kronikør, med dialogen som bærende element. Giftigheten i ordvekslingene er fullt på høyde med Albee eller Tennessee Williams; forskjellen er at Tiller legger ordene i munnen på norske hverdagsmennesker. Nettopp dette gjør at virkningen blir så sterk: De fleste norske lesere vil kjenne seg igjen og spørre seg selv: "Er vi virkelig så jævlige mot hverandre?" Styrken i portrettene, flyten i samtalene og de mange gjenkjennelige episodene pusher svaret faretruende langt i retning av "ja". Hovedpersonen i Begynnelser ...

Emily er nitten år og gravid. Barnefaren Pablo, som langer dop og er i politiets søkelys, har stukket av. Hun har noen få personer rundt seg som prøver å hjelpe henne så godt de kan: den ikke altfor ressurssterke moren, som en gang var i samme situasjon selv; naboen som kanskje er prest, og som fantaserer om henne; og Marewan, butikksjefen der hun jobber, som trøster med at en dag skal de delta i SUPERKIWIaden. Dette er basis for handlingen i Emily forever , årets bok av Maria Navarro Skaranger, som mange vil huske for debutromanen Alle utlendinger har lukka gardiner fra 2015. Emilys tilværelse – både materielt og mentalt – skildres i en slags skittenrealistisk stil. Ironien blir desto sterkere når de ser Harry og Meghans bryllup på TV (vi er altså i 2018) og moren synes hun må si til Emily at nei, det er ikke slik det er i virkeligheten. Dagene flyter forbi. Historien fortelles i knappe avsnitt ordnet i kapitler med beskrivende overskrifter: "Stakkars Emily", "På pol...

Havets kirkegård av Aslak Nore er en slags krysning mellom Stieg Larsson og Le Bureau ,  Erik Fosnes Hansen og Jan Guillou. Det betyr at ingrediensene inkluderer en rik og mektig familie, arvestrid, konspirasjoner, 2. Verdenskrig, Midt-Østen, hemmelige tjenester og et spektakulært skipsforlis. I dette tilfellet dreier det seg om DS "Prinsesse Ragnhild", som gikk ned utenfor Bodø den 23. oktober 1940 (også i virkeligheten), angivelig etter å ha gått på en engelsk mine. Om bord er blant andre forfatteren Vera Lind, hennes mann "Store-Thor" Falck og lille sønn Olav og – skal det vise seg – et stort antall tyske soldater med våpen og utstyr. 75 år senere blir Vera funnet død, og både testamentet hennes og et manuskript om forliset er sporløst forsvunnet. Det første er kritisk, fordi det er opp til henne hvilken gren av rederfamilien Falck som skal arve verdier i mange hundre millionersklassen. Det andre er spenningsaksen handlingen i boken dreier rundt. Hva skjedde eg...

Ingrid, hovedpersonen i Birger Emanuelsens roman Statsråden kommer , har tilsynelatende alt: en prestisjefylt jobb som taleskriver i et departement og en attraktiv og forståelsesfull samboer, Eirik. Likevel er hun ikke lykkelig, eller som det heter med en av de aparte metaforene i boken, bunnen har falt ut av grøtbollen hennes. Da vi møter henne, er hun på vei til sin egen avskjedsmarkering etter å ha sagt opp jobben, men har stanset bilen og satt kursen inn i skogen, plaget av selvmordstanker. I en serie nesten knausgårdske tilbakeblikk får så leseren gradvis innblikk i hva som har utløst krisen. Det er i jobben problemet ligger. Som Eirik formulerer det da de tar en øl med to yngre kolleger av henne, består den i "å selge et politisk budskap…. å få statsråden til å framstå som om han bryr seg…. å framstille makt som omsorg". Det er ikke snakk om å forandre verden, snarere tvert imot, og eventuell idealisme blir raskt erstattet av kynisme. En av de yngre kollegene, Dina, ...