Portishams bokblogg

Litteraturhistorien inneholder mange eksempler på nærmest heltemodig besluttsomhet og karakterstyrke. I 1835 hadde Thomas Carlyle skrevet ferdig første bind av sitt storverk om Den franske revolusjon og ba vennen John Stuart Mill om å se på manuskriptet. Mills hushjelp trodde imidlertid papirbunken var søppel og brente alt sammen i peisen. Etter en natts desperasjon satte Carlyle seg ned og skrev boken på nytt etter hukommelsen. Den har aldri vært ute av sirkulasjon siden den omsider kom ut i 1837. Michail Bulgakovs historie er ikke like dramatisk, men noe av det mest imponerende med Mesteren og Margarita er hvordan han arbeidet med den gjennom tolv år, med stadig nye revisjoner, i full visshet om at han aldri ville få den publisert. Bulgakovs tidligere verker hadde vakt uønsket oppmerksomhet, og selv om en telefonsamtale med selveste Stalin sikret ham mulighet til å skrive, fikk han knapt gitt ut noe. Da han døde i 1940, skal hans siste ord ha vært: "De må få vite om den!...

En fersk EU-rapport basert på resultatene av over 1500 vitenskapelige studier fastslår at de vanligste sprøytemidlene som brukes i landbruket, er skadelige for humler og bier. Det ventes at rapporten vil føre til totalforbud mot en bestemt type kjemikalier, såkalte neonikotinoider, i hele EU-området. Bier står for bestøvning av en stor del av de viktigste matplantene i verden, og det er derfor svært bekymringsfullt at det blir stadig færre av dem. Det gjelder også andre insekter. Fra Tyskland rapporteres det at 75 % av alle flygende insekter er forsvunnet fra landets naturreservater. I Frankrike har fuglebestandene falt kraftig de senere årene, for noen arter med så mye som to tredeler, for med insektene forsvinner fuglenes livsgrunnlag. I USA snakker forskere om en masseutryddelse av arter på linje med den som tok knekken på dinosaurene, og også de peker på bruk av sprøytemidler som en viktig årsak. Lyder det kjent? Det bør det. Allerede i 1962 utga den amerikanske biologen ...

Ingen bør ha noen illusjoner om Russland under Vladimir Putin, som nettopp er gjenvalgt som president for nok en periode. I løpet av tre og et halvt år i Moskva hadde jeg anledning til å følge utviklingen i landet på relativt nært hold, og den er deprimerende. Putins agenda er todelt: å gjenreise Russland som en stormakt i egne og andres øyne, og å holde seg selv ved makten. Alt handler om dette. Korrupsjonen er massiv, propagandaen likeså. Sannhet betyr ingen ting, menneskeliv enda mindre. Putin er den store landsfaderen som ikke kan gjøre feil, høyt hevet over vanlige dødelige. På mange måter er han en imponerende figur: kunnskapsrik, hardt arbeidende, dyktig i media og ikke minst en slu taktiker. Det gjør knapt saken noe bedre. Det er skrevet mange bøker om Putin. Den mest bisarre er utvilsomt Russlands redningsmann (2016) av nordmannen Bjørn Nistad, en hagiografi fullstendig uten kritisk distanse. The Man Without a Face (2013) av den russiske opposisjonelle journalisten Masha ...

Hovedpersonen i Jane Gardams roman Old Filth er en eldre tidligere advokat og dommer som legger ut på en   pilgrimsreise til fortiden da konen hans dør. Han er et barn av det britiske imperiet: Faren var distriktsguvernør i Malaysia, og selv har han praktisert i Hong Kong i mange år. Tilnavnet "Filth" er et akronym for "Failed in London, Try Hong Kong", et uttrykk han skal være opphavsmann til. Det er imidlertid et ord med flere betydninger, ikke alle like flatterende. Gjennom Filths reise blir vi kjent med det lille han har av slektninger og med hans karriere i det militære under Annen verdenskrig. Slektningene er to kusiner som han bodde sammen med i et fosterhjem i Wales i barndommen. Her skjedde det noe unevnelig som ligger under handlingen hele veien, men som først avsløres mot slutten av boken. Senere går han på en førsteklasses kostskole og blir tatt opp ved universitetet i Oxford, alt finansiert av den fraværende faren. Faren sender også store pengebid...

Undertegnede har med noen avbrudd vært ansatt i Kunnskapsdepartementet, som en av dagens to bøker handler om, siden 1996. Under ett av avbruddene hadde jeg overordnet ansvar for Statens lærerkurs, som er tema for den andre. Her er jeg også nevnt flere ganger. Disse bøkene er derfor lest med et blikk innenfra. Kim Helsvigs Reform og rutine: Kunnskapsdepartementets historie (1945-2017) er et bestillingsverk, skrevet i nært samarbeid med departementet som oppdragsgiver. Det har influert på resultatet, særlig når det gjelder beskrivelsen av den nyeste perioden, der fremstillingen farges av at han later til å lene seg tungt på et begrenset antall informanter. Samtidig fremstår boken som solid og velskrevet. Utviklingen fra etableringen av "1. Departement" i 1814 frem til 1945 er effektivt skissert, med vekt på den faglige detaljstyringen som skilte det som etter hvert ble hetende Undervisningsdepartementet fra resten av statsforvaltningen, der jussutdannede embedsmenn sto ...

Tegneserien har for lengst tatt skrittet fra populærulturelt uttrykk til etablert seriøs sjanger. Da Time valgte ut de hundre beste engelskspråklige romanene 1923-2005, var Alan Moore og Dave Gibbons' Watchmen (1986-87) med på listen. Andre kjente prisvinnende serier inkluderer Maus (1980-91) av Art Spigelman og   Persepolis (2000-2003) av Marjane Satrapi. I Norge fikk Jason (Jon Arne Sæterøy) Brageprisen i 2005 for La meg vise deg noe… og har gjort betydelig suksess også i utlandet med sine tause dyrefigurer. En av tegneseriens fortrinn er evnen til å formidle informasjon effektivt. I tillegg kan den bringe inn overraskende perspektiver (i bokstavelig forstand), brekke opp gangen i fortellingen ved å avvike fra det vanlige rutemønsteret og bruke siden på et utall kreative måter. Lignende effekter kan til en viss grad skapes også med tekst, men det er krevende og risikerer at leserne faller av underveis. Tegneserien kan derimot trekke nye lesere til uventede emner. For e...

I et åtti siders essay med tittelen "Tre søstre", første gang publisert i Samtiden i 1917 , tar Sigrid Undset for seg de tre Brontë-s østrene Charlotte, Emily og Anne og deres dikt og romaner. Tilnærmingen er utpreget historisk-biografisk med Elizabeth Gaskell's Life of Charlotte Brontë (1857) som en viktig kilde, en bok Undset for øvrig er kritisk til. I tillegg kommer blant annet Charlottes 500 brev til venninnen Ellen Nussey. Samtidig er essayet intenst personlig, og Undset legger ikke skjul på sin beundring for de to eldste søstrene som forfattere og ikke minst som mennesker. Hundre år senere er det fortsatt spennende å lese. Undset betrakter søstrene og deres verk med klart blikk og tilsvarende klare synspunkter på hva som er god litteratur. Hun benytter også anledningen til å rette noen spark til sin egen samtid, blant annet når det gjelder barneoppdragelse, kvinnesyn og holdninger til seksualitet. Historien er fortalt til det kjedsommelige: Fra den avsidesl...