Portishams bokblogg

Friedrich August von Hayek (1899-1992) var vinner av Nobels minnepris i økonomi og påberopes gjerne som autoritet av tilhengere av en mest mulig rendyrket markedsliberalisme. Hans mest leste bok, The Road to Serfdom (1944), er imidlertid ingen økonomisk fagbok, men som han selv sier i det opprinnelige forordet, et politisk innlegg. I den grad den bygger på vitenskapelig argumentasjon, er fagområdet idehistorie snarere enn økonomi. For sikkerhets skyld føyde han til i et senere forord at boken var "skrevet på fritiden". Hayek var på denne tiden professor ved London School of Economics. Boken bygger på en enkel grunntese: En vellykket planøkonomi er ikke mulig uten at økonomien også er underlagt politisk kontroll. Av dette slutter Hayek at: ethvert skritt i retning av planøkonomi er et skritt i retning av et totalitært samfunn individuell og politisk frihet bare er mulig med full økonomisk frihet, inkludert privat eiendomsrett Røttene til planøkonomi finner h...

I løpet av noen måneder våren og sommeren 1918 døde nærmere 37 000 mennesker i borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av at Finland ble selvstendig i desember året før. Det er først og fremst deres historie Morten Jentoft forteller i sin nye bok Finland 1918. Delvis ses den gjennom øynene til personalet ved to feltsykehus som ble sendt som hjelp av den norske regjeringen, selv om de ble drevet av henholdsvis Norske kvinners sanitetsforening og Norges røde kors. Boken er illustrert med fotografier tatt av den norske sjefslegen Harald Natvig. Det er ikke plass her til å gå grundigere inn i den kompliserte storpolitiske situasjonen som dannet bakgrunn for krigen. De "hvite" fremstilte den som en kamp mot kommunismen og nøt dermed betydelig sympati ute i Europa, også i Norge. Selv om den norske regjeringen var omhyggelig med å forholde seg nøytral, var feltsykehusene i realiteten en hjelp til hvit side. Den fremste allierte for de hvite var imidlertid Tyskland, som etter hv...

I boken Pyramiden: Portrett av ein forlaten utopi (2007) vender Kjartan Fløgstad blikket, språket og et arsenal av analyseverktøy og referanser mot en tidligere russisk gruveby på Svalbard. Den blir et objekt, en tekst ("tekst skal følge teksters gang") og til slutt et imaginært event­prosjekt. Han trekker paralleller til fortellinger og forestillinger om gruvedrift fra andre land; han viser til litterære verker, særlig Zolas Germinal , der gruva blir et "djup[t] og skremmande vaginalsymbol"; han mønstrer en rekke kritikere og teoretikere; han undersøker betydningen av pyramider i fortid og nåtid. Han oppsøker også gruveselskapets kontor i Moskva, innhenter opplysninger om produksjonsvolumer og økonomi fra Bergmesterens kontor og intervjuer mennesker som på forskjellig måte kan tenkes å kaste lys over objektet. Alt elegant håndtert i et språk som det tidvis gnistrer av. Fløgstad får godt fram den uvirkelige følelsen det gir å stå der blant de forlatte bygning...

Nord for det øde hav av Liv Balstad (1955, ny utgave 1957) var en bestselger da den kom ut, og det er lett å forstå. Hun har en sterk, selvopplevd og for de fleste trolig nokså eksotisk historie å fortelle, språket er friskt og ledig, og boken er full av skarpt tegnede portretter som gjør at selv bipersoner som flimrer raskt forbi, fester seg i minnet. At hun så uforbeholdent identifiserer seg med tidens husmorideal, kan virke pussig i dag, men skapte neppe noen avstand til verken kvinnelige eller mannlige lesere den gangen. Balstad kom til et utbombet Longyearbyen i august 1946 for å slutte seg til sin tilkommende ektemann, nyutnevnt sysselmann Håkon Balstad. Knapt et hus sto igjen, og de første årene måtte den såkalte svenskebrakka – som fortsatt står der i dag – tjene som sysselmannsbolig, kontor, telegraf, lager, hotell for tilreisende gjester og mye mer. Isnende vind slo inn gjennom veggene, rottene krafset både under og oppå gulvet, møbler fantes knapt og i depart...

For et år siden besøkte jeg Solovki-øyene i Kvitsjøen. De ligger ikke så langt nord som en kanskje kunne tro, omtrent på høyde med Brønnøysund, men selv i juli var lue nødvendig. Isolasjonen er total. En 16 timers togreise brakte oss fra St. Petersburg til den lille byen Kem. Så fulgte noen timer i båt før øyene og det gamle klosteret som ligger der, endelig kom til syne. Her anla Sovjetmakten sin første konsentrasjonsleir, beskrevet av Alexander Solzhenitsyn i Gulag-arkipelet . Leiren danner også rammen for Klosteret , Zakhar Prilepins roman fra 2014. Den ble etablert i 1923, mens borgerkrigen ennå raste. De innsatte var alt fra kontrarevolusjonære intellektuelle til alminnelige kriminelle. Tjenesten var hard, for eksempel berging av synketømmer fra det iskalde vannet, med nådeløs justis og grenseløs brutalitet. På tidspunktet for handlingen i romanen var det ca. 7000 fanger her; noen år senere var det ti ganger så mange. Vår guide inn i denne machoverdenen er Artjom, ...

Hva tenker en mann som har som yrke å drepe andre mennesker? I The Faithful Executioner tegner den amerikanske historikeren Joel F. Harrison et detaljert portrett av Franz Schmidt, bøddel i Nürnberg fra 1578 til 1618, tiden han levde i og dens forestillingsverden. Til grunn for beretningen ligger Schmidts dagbok og andre personlige dokumenter samt et omfattende historisk materiale. Dessverre ødelegges nerven i det som kunne vært en fascinerende tidsreise av en unødvendig omstendelighet i stil og oppbygning. Materialet er imidlertid spennende nok. I løpet av sin karriere henrettet Schmidt 394 dødsdømte forbrytere, ofte etter forhør som involverte omfattende tortur, og foretok nesten like mange korporlige avstraffelser. Henrettelsesformen kom an på alvoret i forbrytelsen: halshugging, henging, drukning, brenning eller "hjulet" (der bøddelen knuste den dødsdømtes armer og ben før han ga ham – eller henne – nådestøtet). Halshugging ble regnet som den mest humane, og det kan...

Litteraturhistorien inneholder mange eksempler på nærmest heltemodig besluttsomhet og karakterstyrke. I 1835 hadde Thomas Carlyle skrevet ferdig første bind av sitt storverk om Den franske revolusjon og ba vennen John Stuart Mill om å se på manuskriptet. Mills hushjelp trodde imidlertid papirbunken var søppel og brente alt sammen i peisen. Etter en natts desperasjon satte Carlyle seg ned og skrev boken på nytt etter hukommelsen. Den har aldri vært ute av sirkulasjon siden den omsider kom ut i 1837. Michail Bulgakovs historie er ikke like dramatisk, men noe av det mest imponerende med Mesteren og Margarita er hvordan han arbeidet med den gjennom tolv år, med stadig nye revisjoner, i full visshet om at han aldri ville få den publisert. Bulgakovs tidligere verker hadde vakt uønsket oppmerksomhet, og selv om en telefonsamtale med selveste Stalin sikret ham mulighet til å skrive, fikk han knapt gitt ut noe. Da han døde i 1940, skal hans siste ord ha vært: "De må få vite om den!...