Portishams bokblogg

I år vil mange ha ekstra god tid til å lese krim i påsken. Nedenfor har jeg derfor plukket frem igjen noen bøker som jeg har hatt glede av, men som ikke leses så ofte lenger. Jeg håper de kan glede flere. Her er vi i den klassiske kriminallitteraturens verden: Det er ingen seriemordere, ingen sensasjonelle beskrivelser av ille tilredte lik, ingen forfyllede politihelter med nok personlige demoner til et helt korps. Derimot er det hemmeligheter fra fortiden, mystiske personer, skjulte ganger og intrikate intriger. Og selvsagt spenning. . . .  Jeg er normalt ingen tilhenger av historier som bygger på forveksling av identitet eller at noen gir seg ut for en annen, fordi de virker lite sannsynlige og fordi jeg lett blir det en bekjent kaller «skjermflau», det vil si at det oppstår øyeblikk da jeg helst ville ha vært et annet sted og får lyst til å legge fra meg boken. Brat Farrar av Josephine Tey (1949) er et unntak. Tey het egentlig Elizabeth Macintosh og var skotsk gymnastik...

Maud West drev detektivbyrå i London fra 1905 til 1939. Sakene varierte fra tyveri til utroskap, fra pengeutpressing til forsvunne personer, enten det gjaldt uvitende arvinger eller fortapte sønner eller døtre. I tillegg spedde hun på inntekten med sensasjonspregede historier om sine bedrifter som hun solgte til den kulørte pressen. Men hvem var hun? Det setter Susannah Stapleton seg fore å finne ut i The Adventures of Maud West, Lady Detective (2019). Det viser seg å ikke være så enkelt. Stapleton er imidlertid en iherdig detektiv selv, og gjennom systematisk og kreativ søking i arkiver, avisutklipp, folketellinger og rettsprotokoller gjør hun det ene funnet etter det andre om Mauds bakgrunn, liv og virke. Disse porsjoneres fint ut i boken slik at spenningen hele tiden holdes oppe. Hvert kapittel begynner med en av Mauds egne fortellinger. Som nevnt er de nokså glorete, enten det handler om usannsynlige forkledninger, treske kvinnebedårere eller kokainfabrikker i Sør-Amerika....

Dmitri Trenin er et kjent navn for alle som følger med på den politiske utviklingen i Russland. Som leder for tenketanken Carnegie Centre i Moskva har han gjennom mange år utmerket seg med skarpe analyser der han kaster et kritisk blikk på begivenhetene og regimets håndtering av dem, fra et russisk ståsted. Dette er en fin balansegang og skiller ham fra vestlige kommentatorer som det ellers er naturlig å sammenligne med. Han er en mye brukt foredragsholder som også har vært i Norge. Trenin er dermed godt skodd til å skrive en oversiktsbok over nyere russisk historie. I Russia (2019) setter han seg fore «to help readers understand where Russia is coming from». Etter en kort innledning tar boken for seg utviklingen fra 1900 til i dag, der sovjetperioden naturlig nok tar stor plass. Mest spennende er det kanskje likevel å se hva Trenin har å si om tiden etter Sovjetunionens fall og hvilke utsikter han ser for fremtiden. Som oversiktsbok er Russia glimrende. Det er ingen liten pr...

Emmanuel Carrères Limonov (2011) er en merkelig bok. Ikke bare handler den om en nålevende person, men en person som forfatteren kjenner og beundrer. Det er en biografi (kamuflert som en «biografisk roman»), men materialet den bygger på, later hovedsakelig til å være hovedpersonens egne bøker. Han fremstår til tross for dette som gjennomgående usympatisk. Likevel er boken vanskelig å legge fra seg, for et mer kontrastfylt og fascinerende livsløp skal en lete lenge etter. Edouard Limonov (eg. Savenko) vokste opp i sovjetisk Ukraina etter 2. Verdenskrig under vanskelige forhold («enkle kår» er ikke dekkende). Senere i livet vanket han blant de intellektuelle elitene i New York og Paris og var en helt blant sovjetiske og senere russiske opposisjonelle, til tross for at hans egne helter inkluderte Stalin og Radovan Karadzi č . Han var i parlamentsbygningen i Moskva under det mislykte kuppforsøket mot Boris Jeltsin i 1993; han stiftet det nasjonalbolsjevistiske partiet sammen med den...

«George Eliot» (egentlig Mary Ann Evans, 1819-80) var en av Englands ledende intellektuelle på midten av 1800-tallet. Hun levde i 25 år i et åpent forhold med en gift mann, George Henry Lewes, og giftet seg etter hans død med en mann som var 20 år yngre enn henne. Men først og fremst er hun forfatteren av Middlemarch (1871-2), alminnelig ansett som en av de beste romanene som er skrevet på engelsk. Kathy O´Shaughnessys debutroman In Love with George Eliot (2019) er et forsøk på å tegne et portrett av Evans som person. Hva var hun opptatt av, hvem og hva likte hun, hva var viktig for henne? Boken gjør utstrakt bruk av brev og dagbøker og en rekke andre kilder uten å tynges av det; tvert imot flyter historien lett og er i lange partier en fryd å lese. Aller best tegnet er forholdet til Lewes. De var sjelefrender, og han var hennes beste venn og kritiker, alltid oppmuntrende. I tillegg bestyrte han deres etter hvert omfattende økonomi og sosiale liv, som økte i takt med hennes berø...

I 1764-68 slo ca. 8000 tyske familier seg ned i de fruktbare jordbruksområdene langs Volga etter invitasjon fra Katarina 2., som selv var tysk. De bevarte sin egen kultur og holdt på det tyske språket og kontakten med hjemlandet; mange lærte seg aldri russisk. Denne situasjonen varte helt frem til sovjettiden, da de fikk sin egen republikk innenfor den russiske sovjetrepublikken. Etter utbruddet av 2. Verdenskrig ble de sett på som en sikkerhetsrisiko, og i 1941 ble 446 000 mennesker deportert til Kasakhstan. Dette er bakteppet for romanen Deti moi («Mine barn») av den russisk-tatarske forfatteren Guzel´ Jakhina (f. 1977). Jakhina brakdebuterte i 2015 med Zulejka otkryvajet glaza («Zuleika åpner øynene»), som vant flere priser, er i ferd med å bli filmet og er oversatt til blant annet engelsk ( Zuleikha , 2019). Deti moi (2018) er så langt ikke oversatt, men blir det garantert. Hovedpersonen i boken er Jakob Bach, skolelærer i landsbyen Gnadenthal. Han lever et ganske begivenh...

En byråkrat i EU-kommisjonen får den strålende ideen at Kommisjonen skal feire seg selv etter 50 års eksistens. Det skjer et drap på et sentralt beliggende hotell i Brussel. Samtidig er en gris på rømmen i byen. Dette er utgangspunktet for den østerrikske forfatteren Robert Menasses roman The Capital ( Die Hauptstadt ) fra 2017 (engelsk utgave 2019). Grisen gir selvsagt opphav til mye lystighet over EUs landbrukspolitikk. Det viser seg at Kina er nærmest umettelig når det gjelder griseører, men hvordan skal unionen forholde seg til det når medlemslandene har ulike interesser og når grisen sorterer under forskjellige direktorater avhengig av om den er levende (landbruk), død (handel) eller en matvare (helse)? Her gjelder det å følge med, både for aktører og lesere. Hoveddelen av handlingen dreier seg likevel om forslaget om feiring av Kommisjonens 50-årsjubileum. Tanken er å bruke tidsvitner fra Auschwitz til å understreke grunnideen om EU som et fredsprosjekt som har som et av...