Portishams bokblogg

I Oktoberbarn skriver Linda Boström Knausgård åpent om sin psykiske sykdom, allerede kjent for mange gjennom eksmannen Karl Oves Min kamp . Som forlaget skriver på omslaget, er det en sterk og modig bok, som herved anbefales. Boken reiser imidlertid interessante spørsmål med hensyn til form og sjanger. Hva er forholdet mellom Oktoberbarn , Min kamp og livet til Linda Boström Knausgård og Karl Ove Knausgård slik det faktisk var i den perioden bøkene omtaler? Begge bøkene har «roman» på tittelbladet. Er det for at forfatterne skal kunne ta seg dikteriske friheter og si hva de vil? Eller er det på grunn av formen, som avviker fra det vi ville vente av en selvbiografi? Videre: Hvordan ville det ha vært å lese Oktoberbarn uten å ha lest Min kamp først? Kunne Boström Knausgård ha utelatt og underforstått så mye hvis ikke eksmannens verk allerede hadde ligget der i all sin enerverende detaljrikdom, til de grader en del av det offentlige rom? Den knappe, nøkterne formen er noe av...

Frode Saugestad besværer seg i flere innlegg i Aftenposten, senest 13. juni, over at Norge ikke gjør mer for å feire hundreårsjubileet for tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Knut Hamsun. Han bruker sin doktorgrad og de fine universitetene han har studert ved til å gi tyngde til argumentasjonen, men det er verken nødvendig eller relevant, for som han selv påpeker, er ikke dette en diskusjon om litterær kvalitet. Jeg har ikke sett noen trekke i tvil at Hamsun var en stor forfatter, en makeløs språkkunstner med stor betydning for utviklingen av den moderne romanen slik Saugestad sier. Hvorfor vi derfor skal «glemme» Bjørnson, Ibsen, Undset og alle andre, er vanskeligere å forstå. Det det handler om, er hvem vi vil trekke frem og feire, gjøre stas på, sette pris på. Saugestad nevner Ibsen-prisen i 2014 til Peter Handke, som holdt tale i begravelsen til Slobodan Milosevic: «Da mente mange, på forunderlig vis, at man ikke skal gi honnør til dårlige mennesker for den gode kunst...

Solum forlags omslag til De besatte av Elif Batuman inneholder minst tre opplysninger som det kan stilles spørsmål ved. For det første at det dreier seg om et «essay»; boken fremstår mer som en slags litterær selvbiografi, en impresjonistisk gjenfortelling av forfatterens opplevelser som doktorgradsstudent. For det andre at den handler om russisk litteratur; vi blir sågar informert av en viss Benjamin Kunkel om at den «må være en av de morsomste bøkene som er skrevet» om emnet. Mer enn en tredjedel av boken er imidlertid viet et studieopphold i Samarkand der forfatteren leser usbekiske og særlig gammelusbekiske tekster, og også i de øvrige delene er det lite om litteratur sammenlignet med hvor mye plass som brukes på omstendighetene rundt forfatterens lesing av den. Slik sett har forlaget mer belegg for sine ord når de sier at forfatteren beskriver «personlige, og som regel absurde opplevelser fra sin egen tilværelse som litteraturstudent ved Harvard», bortsett fra at hun flytter t...

Det synes kanskje merkelig å velge en nesten 25 år gammel offentlig utredning som tema for et innlegg i en bokblogg. Men NOU 1996:15 Lilandsaken burde være obligatorisk lesning for alle som jobber i offentlig forvaltning og mer generelt for alle som er opptatt av rettferdighet, enkeltmenneskets rettigheter og Norge som rettsstat. Hør bare:           Per Liland sonet tretten og et halvt år i fengsel og ti års sikring for to drap han ikke hadde begått.          En rekke vitner hadde sett ofrene i live etter drapstidspunktet som var angitt i dommen.          Påtalemyndigheten gikk to ganger imot gjenopptagelse og påkjærte til slutt saken til høyesterett.          Da dette ikke førte frem, la de ned påstand om frifinnelse.          Påtalemyndigheten påkjærte også størrelsen på beløpet Liland fikk i erstatning.          Lilands fre...

Gullivers reiser er en av bøkene som inngår i vår felles referanseramme, på samme måte som f.eks. Robinson Crusoe . Uavhengig av om en har lest den fremkaller tittelen bilder av en mann som havner først i et land der alle er bittesmå, så i et annet der de er kjempestore, med en rekke komiske situasjoner som resultat. I likhet med mange andre leste jeg en barnebokversjon, uten at jeg husker så mye av det. Derimot husker jeg godt at jeg senere kom over en bok på biblioteket: Gullivers reise til hestenes land . Her er hestene, eller Houyhnhnm , de siviliserte, mens menneskelignende skapninger kalt Yahooer sitter i trærne og lar avføringen gå i hodet på dem som måtte være så uheldige å passere under. Dette er ikke det eneste som er sensurert vekk fra barneutgavene. Gullivers reiser , som først kom ut i 1726, består av i alt fire deler der møtet med stadig nye verdener gir forfatteren rik anledning til satire over sosiale og politiske forhold i samtiden og menneskets dårskap generelt....

Under depresjonen i USA på 1930-tallet fikk Raymond Chandler sparken som visedirektør i et oljeselskap. Ikke bare på grunn av dårlige tider: Han hadde et høyt alkoholforbruk, var mye fraværende og hadde et litt for godt øye til unge kvinnelige ansatte. Uansett årsak var dette et lykketreff for kriminallitteraturen, der Chandler ble en stilskaper med sin hardtslående detektiv Philip Marlowe, udødeliggjort på film av Humphrey Bogart. Han var 51 år da han publiserte sin første roman. Mens den klassiske kriminalromanen kjennetegnes av at detektiven resonnerer seg bakover i tid for å oppklare forbrytelsen, har den «hardkokte» sjangeren, som Chandler regnes som en av opphavsmennene til, en annen dynamikk. Her er detektiven mer direkte involvert der han bokstavelig talt slår seg frem gjennom handlingen, det dukker som regel opp nye lik underveis, og han blir ganske ofte mistenkt selv. Mens politiet i den klassiske kriminalromanen typisk er mildt udugelige, er de her korrupte. I tillegg o...

Da  Guardian -journalisten Hadley Freeman ryddet på loftet etter bestemoren, fant hun en nedstøvet skoeske med brev, fotografier og andre papirer. Dette ble begynnelsen på House of Glass , en familiekrønike som i likhet med Jana Weidemans bok Piken fra Europa («Historien om en familie», 25.09.2017) fungerer som et prisme for Europas nyere historie. Bestemoren var født Sala Glahs i byen Chrzanow i det daværende Østerrike-Ungarn, nå Polen. Boken forteller historien om hvordan hun, moren og tre brødre flyktet fra fattigdom og jødeforfølgelser og skapte seg nye liv og nye identiteter, først i Paris og så, for Salas vedkommende, i New York. Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glahs ble født i tiåret etter forrige århundreskifte. Chrzanow, som for øvrig ligger bare 20 km fra Auschwitz, var på den tiden en jødisk by, men samtidig en kulturell og språklig smeltedigel: Søsknenes far Reuben, en omreisende symaskinselger, snakket for eksempel ikke bare polsk og yiddisch som de fleste andre i ...