Portishams bokblogg

Kriminallitteraturen har utviklet seg i mange retninger siden den oppsto som en identifiserbar sjanger en gang på 1800-tallet, i takt med samfunnsutviklingen og påvirket av nye uttrykksformer som film og TV-serier. Noen kriminalromaner setter seg fore å uroe leseren mest mulig, skape maksimalt sug i mellomgulvet eller regelrett skrekk; andre å berolige, bekrefte likevekten i kosmos selv om den kan bli midlertidig forstyrret av for eksempel et mord. Whitstable Pearl -serien av Julie Wassmer plasserer seg trygt i den sistnevnte leiren.   Flere har sikkert fått med seg TV-versjonen på NRK i sommer, en slags mellomting mellom Agatha Christie og Med hjartet på rette staden . Serien er for øvrig tilrettelagt for fjernsyn av nordmannen Øystein Karlsen. Men her skal det handle om bøkene. Whitstable er en liten fisker- og turistlandsby i Kent på den engelske sørøst-kysten, kjent for sine østers. Her driver heltinnen, Pearl (!) Nolan, en sjømatrestaurant. Hun har imidlertid gått på polit...

Siden Richard Dawkins ga ut The Selfish Gene i 1976, er boken oversatt til minst 25 språk og har solgt i over en million eksemplarer. Det er ikke fordi den er lettlest. Den tar opp kompliserte spørsmål, og bruk av matematiske modeller og spillteori gjør det ikke enklere. Men det er verdt innsatsen. I en avstemning i 2017 ble boken kåret til den mest innflytelsesrike naturvitenskapelige boken noensinne – foran Darwins Artenes opprinnelse – og den inneholder ideer og tankesprang som kan ta pusten fra de fleste. Det handler om hvordan livet på jorden oppsto, hvorvidt mennesket skiller seg fra andre arter som er underkastet evolusjonens lover, hva som gjør at mennesker, dyr og planter tilsynelatende ofrer sine egne interesser for andre i gitte situasjoner, og til syvende og sist formålet med vår eksistens. Dawkins tar utgangspunkt i Darwins teori om naturlig utvelgelse  der tilpasningsdyktighet er avgjørende for å overleve – «survival of the fittest». For at denne mekanismen skal vir...

Tenk deg at noen du aldri har møtt skriver en roman om deg, fortalt i første person, der kjærlighetslivet, både det følelsesmessige og det fysiske, spiller en stor rolle. Tenk deg videre at romanen er kontrafaktisk, det vil si at livet ditt tar en annen retning enn det har gjort i virkeligheten. Rodham: A Novel av Curtis Sittenfeld er en slik bok. Hovedpersonene er Hillary Rodham og Bill Clinton, og at det ikke bare er snakk om tilfeldig navnelikhet, understrekes av at et fotografi av den virkelige Hillary pryder forsiden. Boken inneholder også et ungdomsbilde av dem som par. Bildene svekker ytterligere den allerede vaklende standard-disclaimeren om at boken er et produkt av forfatterens fantasi, «a work of fiction». Hvorfor kalte hun i så fall ikke personene noe annet, supplert med noen endringer som ville ha gjort dem i hvert fall litt mindre gjenkjennelige? Svaret er åpenbart: Hun vil at vi skal tenke på dem som virkelighetens Bill og Hillary. Og det er ingen tvil om hvem hun tar ...

I november 2018 ble det født et tvillingpar i Kina med kunstig modifisert arvestoff. Faren var HIV-positiv, og endringen som var gjort i genmaterialet, sikret at ikke bare døtrene, men deres etterkommere i senere generasjoner, er beskyttet mot HIV-viruset. Saken ble en internasjonal skandale, og forskeren bak eksperimentet, He Jankui, ble dømt til fengselsstraff. Samtidig åpnet den øynene til et bredere publikum for mulighetene som ligger i genredigering og ga anstøt til diskusjoner som vi bare så vidt har sett begynnelsen på. Er det overhodet etisk forsvarlig å tukle med skaperverket? Er det etisk forsvarlig å ikke bruke de mulighetene genteknologien gir til å gi mennesker et bedre liv? Hva om vi f.eks. kunne eliminere koronavirus for all fremtid? Går det et etisk skille mellom å kurere sykdom og gi mennesker gener for sterkere muskler eller høyere intelligens? Går det et skille mellom genterapi for å kurere sykdom hos enkeltmennesker og å endre arvestoffet til fremtidige generasjoner...

Da Dolly Parton hadde skrevet «I will always love you” i 1974, ville Elvis synge den. Problemet var bare at manageren hans krevde halvparten av alle fremtidige royalties av sangen til gjengjeld for den publisiteten en innspilling med Elvis ville skape. Dette var vanlig, men Dolly nektet. Hun ble belønnet med å toppe listene to ganger med sangen selv før den ble en megahit med Whitney Houston noen år senere. Episoden er karakteristisk for en artist med forretningssans og ben i nesen som fra nesten ubegripelig fattige kår har jobbet seg opp til et amerikansk ikon: over 100 millioner solgte plater, låtskriver med en lang rekke hits («Jolene», «9 to 5»), skuespiller, eier av fornøyelsesparken «Dollywood» og raus giver til gode formål som står hennes hjerte nær. Stiftelsen hun har grunnlagt for fremme av leseferdighet, har gitt bort over åtte millioner bøker til over en million barn. Da hjemtraktene hennes i Tennessee ble herjet av en storbrann i 2016, ga hun tusen dollar i måneden i seks m...

Ethvert land har sin litterære kanon, det vil si en samling verker og forfattere som regnes som de beste, en del av nasjonalarven. Akkurat hvilke det er, kan det være uenighet om, og det vil endre seg over tid. Noen navn lyser imidlertid i evig gullskrift på verdenslitteraturens stjernehimmel: Dante, Shakespeare, Dostojevskij. I Norge har vi de «fire store». I britisk litteratur er John Milton en gigant ved siden av Shakespeare, og blant romanforfatterne er kanskje Jane Austen, Dickens og George Eliot de som oftest trekkes frem. En forfatter som ikke regnes som helt på nivå med de nevnte, er skotten Robert Louis Stevenson (1850-94). Det til tross for at han har skrevet to absolutte klassikere i hver sin sjanger: Treasure Island , bedre kjent på norsk som Skatten på Sjørøverøya , er kanskje den mest spennende av alle guttebøker (Likestillingsombudet får ha meg unnskyldt), mens The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde er en psykologisk thriller med sterke filosofiske og moralske ov...

 I 2015 ga Kristian Krohg-Sørensen ut den halvdokumentariske tegneserieromanen Gulosten: Liv i helvete (se blogg 4. februar 2018). Nå foreligger bind to i det som skal bli et trebindsverk, Gulosten: Gentlemansforbryteren . «Gulosten» er en historisk person, Johannes S. Andersen, Bastøygutt, smugler, tyv og drapsmann, karakterisert som Norges farligste mann i mellomkrigstiden. Betegnelsen «gentlemansforbryter» er derfor litt overraskende; her synes den mer å være synonym med «kjendis». Men det er altså nok av spennende stoff å ta av. Vi er i forbudstiden, nærmere bestemt 1923, og Gentlemansforbryteren begynner med at «Gulosten» lar seg rekruttere til en gruppe som skal lette rivaliserende smuglere for en spritlast. Denne andre gjengen ledes av en viss ingeniør Antonisen, senere bedre kjent under forfatternavnet Arthur Omre. Omre har selv skildret episoden i sin debutroman Smuglere (1935). Politiet er imidlertid også på stedet, og ved et lykketreff får «Gulosten» og kumpanen «Klo...